I sommar har eg, som listetopp KrF, fått mange brev frå ulike organisasjonar. Dei brenn for sine saker og vil ha svar på kva eg som evt stortingsrepresentant vil gjere for dei. Ofte følgjer kravet om svar med ein setning om at svaret vil bli offentleggjort i media.
I dag fekk eg eit postkort underteikna Førde Helselag. Det er ei forsiktig oppmoding om å hjelpe dei i arbeidet for personar med demens, og for pårørande. Med å lovfeste rett til dagaktivitetstilbod.
Eg vart glad for kortet. Dette er ei gruppe eg verkeleg ønskjer å hjelpe fram. Både ved tidleg hjelp med diagnostisering, forskning, tilrettelagde sjukeheimsplassar, avlastningsordningar, dagtilbod og kulturtilbod.
Då eg var ordførar, var det viktig for meg å prioritere denne gruppa opp. Det politiske fleirtalet har i ettertid valt å bruke pengane litt anleis, men framleis står ny demensavdeling (vi har ei frå før) i langtidsbudsjettet til kommunen.
Å vere pårørande til demente er utruleg krevjande. Ofte er den næraste pårørande også eit eldre menneske, og har nok med å klare seg sjølv. Saman kan pårørande og det offentlege sy eit opplegg rundt den demente som gjer at alle "held" lengre, og at livskvaliteten aukar. I det arbeidet er retten til dagtilbod svært viktig.
Så takk; Nasjonalforeningen for folkehelse for postkortet og for engasjementet. Ja, KrF og eg vil vere med på arbeidet i lag med dykk.
31. juli 2013
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ja, det høres fint ut, men hva er virkeligheten. Jeg har vært hos to fastleger med bekymringsmelding, men jeg blir avfeid, han er for ung, første gang var han 59,han hadde vært så snill med foreldrene sine, så det var ikke noe galt med han. Nå er han 66,jeg tok kontakt med hans fastlege i februar, hun kalte han inn og skulle teste han og henvise til videre utredning. Da jeg pratet med henne igjen, sa hun: "Jeg turte ikke å teste han, han var oppegående og så kjekk ut." Dette kaller jeg feighet. Hun har heldigvis sluttet, så nå har han fått ny fastlege.
SvarSlettJeg har ydmykt gått til han og lagt frem bekymringen min. Vi har fått time, han skal teste mannen min og prate om problemene. Jeg er veldig spent på hva som kommer ut av den timen. Må innrømme at jeg ikke har særlig forventninger, for mannen min ser kjekk ut og er forsiktig med hva han sier sammen med andre. Jeg som lever sammen med han både ser og hører at noe må være helt hakkende galt.
Anonym. Eg ønskjer de finn ut av det. Det er svært krevande for nær pårørande i den fasen der ein driv og blir sjuk. Men det er også mykje redsel og usikkerhet, depresjon hos den som merkar at det glipper. Men tidleg utredning er viktig! Så stå på!
SvarSlettTidlig utredning er viktig har jeg hørt i alle retninger, men hva hjelper det når legen tar en test som en hver 1.- 2. klassing kan svare på. Det er bare de som er langt inn i tåkeheimen som ikke klarer dette. Legen sa mannen kan kjøre bil, det tek eg ansvaret for, og samme hva jeg prøvde å si, avfeide han det glatt. Jeg fortalte at han kjører på rødt lys og påstår det er grønt. Legen sa, det har vel bare hendt en gang, henvendte seg til pasienten: Er du fargeblind, hvorpå svaret var nei, dermed var saken klar. Jeg sa det har vært flere nestenulykker, med bl.a. en gang det kunne ha blitt frontkollisjon med buss. Det skjer stadig ulykker avfeide legen.
SlettDa hjelper det lite med at pårørende skal melde bekymring ved mye hukommelsessvikt. Han spør om og om igjen, og når tidspunktet for at ting skal skje, husker han det ikke, og da påstår han at jeg ikke har sagt det. Likens også når han har tenkt og planlagt noe, påstår han at dette har han sagt til meg før.
Jeg sliter meg ut, stanger hodet i veggen, legen tror ikke på meg,og mannen min sier at det er jeg som er gal. Om jeg ikke er gal, er det like før jeg blir det. Jeg har sagt til mine fortrolige venninner at det er rett før jeg får sammenbrudd. De kan dessverre ikke gå til hans fastlege, bare fortelle meg at jeg må ta vare på meg selv. Ja, det er lettere sagt enn gjort.
Ja, slik har mange pårørende slitt seg ut i altfor mange år, de blir ikke trodd, både naboer og leger fnyser av det de forteller. Dette er helt uverdig. Har hørt at mange pårørende ikke orker å besøke sin ektefelle når han / hun endelig er kommet inn på institusjon. Da er de så lei av alt og sliten, så de knapt nok klarer å ta vare på seg selv. Ja, i noen tilfeller, må pårørende legges inn på sykehus el. sykehjem før pasienten. Nå må legene våkne opp, de må høre mere på hva de nærmeste forteller, for den syke kan være helt vrang og umulig hjemme, men når de kommer på legekontoret, ser de helt klare og oppegående ut og prater legen trillrundt, og pårørende blir stemplet for å bare ville kvitte seg med den de har delt hele livet med.
SlettNå må noe gjøres. Det er ikke rart at mange med tidlig demens, blir skilt, ektefellen holder ikke ut med alle glemmingene,bortforklaringene og beskyldningene. Pårørende oppfatter det som løgn fra den syke. Så finner han / hun seg en ny partner, men tilstanden har ikke forandret seg, så blir den nye også pårørende, og fortvilelsen blir stor, man leser i ukeblader om to som fant hverandre, men kun fikk kort tid sammen pga. en demens diagnose kom for dagen.
Det blir stadig flere med demens, med og uten diagnose, de fleste har pårørende, og det er PÅRØRENDE det går utover. Pårørende blir pasienter selv, uten at de har pårørende. Hvor skal dette ende.
Det Anonym skriver her deles av mange andre pårørende. Nasjonalforeningens Demenslinje erfarer at det tar lang tid før fastlegen tar pårørendes bekymring på alvor. Demenslinjen anbefaler å lage en skriftlig bekymringsmelding, evt be om henvisning til spesialist. Det kan også være lurt å ta kontakt med kommunens demensteam der de har det. Vennlig hilsen Demenslinjen, 815 33 032
SvarSlett