31. juli 2012

Kontant-overføringar


Barnetrygda er under debatt. Mange har tatt til orde for å gjere om barnetrygda frå ei ordning der alle får likt, til å bli behovsprøvd. Barnetrygda vart vedtatt i 1944. Fram til 1970 var det berre einslege forsytarar som fekk for barn nr 1, medan alle fekk frå og med barn nr 2. Slik sett kan ein seie at ordninga var behovsprøvd frå starten.

I 2000 heva sentrumsregjeringa aldersgrensa frå 16 til 18 år. Argumentet var at tenåringar var like «kostbart» som småborn. Og foreldre har ansvar for barnet fram til det er 18 år og mynig.

Sp var i regjering då dette vart gjort. No vil dei kutte barnetrygd for eldre barn og auke ho for småborn. Argumentet er at gratis-prinsippet er innført i vidaregåande etter dette. Er det ikkje tenåringsforeldre i Sp-leiinga lenger? Ingen som kjenner denne utfordrande tida på kroppen? Og heller ingen «distrikts-foreldre» som må la borna bu på hybel medan dei går på vidaregåande. Det er dei færraste som klarer å dekke desse utgiftene berre med stipend.

Eller gjer Sp dette framlegget for å «ordne» opp att at dei har vore med å redusere kontantstøtta? Det høyrer slik ut; Meir barnetrygd til små born vil gje auka sjanse for foreldre å velje mellom barnehage og å sjølv vere heime med barnet. Eg tenkjer Sp hadde stått seg på å vere tydlegare på kva dei eigentleg vil. Dei kan ikkje argumentere mot kontantstøtta og så snu på flisa og seie det motsette for å argumentere for auka barnetrygd for småborn.

Men eg meiner det er meir grunn til å sjå på om ho skulle vore meir målretta. Argumenta mot er at det vil bli sett på som ei sosial ordning og vere stigmatiserande. Det trur eg ingenting på. Auken i trygdeytingar tyder slett ikkje på at det norske folk kjenner det stigmatiserande at pengane kjem frå fellesskapet via NAV. Eit anna argument er at pengane går direkte til mor, og dermed jamnar ut den skeivheita som er på løn mellom kvinner og menn. Javel. Men det er ein spesiell måte å jamne ut lønsskilnader på. Og det treff i så fall berre dei kvinner som har born.

Men eg også kvir meg for å gå for full behovsprøving. (kostnader til byråkrati må vurderast). Barnetrygda har stått i ro lenge, og har slik sett mykje mindre verdi no enn for år tilbake. Enkelte foreldre sett trygda uavkorta inn på konto til borna, andre må bruke ho slik ho er tenkt; som viktig bidrag til å få pengane til å halde frå lønningsdag til lønningsdag. Slik er støtta med og held vedlike skilnader meir enn å utjamne.

Går det an å ha ein fast del, som no, som er universell, og så auke opp til dei som har større trong for ordninga? Då kan vi gjere ordninga meir treffsikker, og la ho vere eit viktig element inn i arbeidet med å kjempe ned fattigdom, og særleg barnefattigdom. Eg ønskjer det. Heller enn å kutte for eldre born, og framfor å blande kontantstøtte-problematikken inn i barnetrygdordninga.








21. juli 2012

Tid for sterke kjensler

Sommaren er, sjølv utan sommarvarme, tid for sterke kjensler. No i midten av juli er det særleg to saker som i media kallar på merksemda vår. Det eine er at det er eit år sidan det forferdelege som hende i Oslo og på Utøya. Det er ein vanskeleg balansegang å markere dette på rett og verdig måte. Samtidig som det ikkje må vere ekskluderande for andre som har opplevd krise og tap, men i mindre skala. Eg hugsar ein gutt eg snakka med i fjor. Han mista far sin 22. juli. Kreft. Men han kjende det nesten vanskeleg å sørge. Det var ikkje "vondt" nok. Eg trur vi må sjå at kvar enkelt si sorg er stor, sorga er både individuell og eit fellesskap.
Den andre store saka i sommar er Rom-folket. Eg prøver å forstå dei som får mange campande romfolk tett inn på seg. Eg prøver å ikkje vere dømmande for reaksjonar, og spør meg sjølv korleis eg ville reagert sjølv. Men; eg kan ikkje forstå, godta eller teie stille om ein del av dei reaksjonane som ligg ute på bloggar, chattesider eller som kommentarar. Det er ille! Og blir diverre delvis legitimert av enkelte politikarar. Eg syns også at media har piska opp stemninga meir enn godt er.

Korleis kan eit folk som samlar seg i rosetog og fellesskap eine dagen trakke på ei heil folkegruppe neste dag?

8. juli 2012

Rett mann på rett plass


Er vi i ferd med å male oss inn i eit hjørne? Rike Norge, med sine relativt høge løner, med flust av ungdom som vel media, musikk, dans og drama som fordjuping på vidaregåande. Rike Norge, der vi blir stadig fleire eldre i høve til yngre, og 1 av 4 må velje utdanning og jobb innan «trøste- og bære»-yrka dersom vi skal klare å ta oss av dei eldre på ein verdig måte.

Fleire tar til orde for meir teknologi inn i omsorgsyrka. Det har eg også tru på. Men ikkje som erstatning for dyktige pleiarar. Vi må hugse at samstundes som vi blir fleire eldre, så blir også pleietyngda større. Men det var fasinerande å sjå korleis td Lyse energi har vore med å utvikle enkle  program for nettbrett eller TV der den eldre og familie/omsorgstenesta kunne ha kontakt oftare. Eller noko så enkelt som å sjå kven som ringte på døra og sleppe inn dei ein ville. Dette er viktig utviklingsarbeid som vil gjere kvardagen enklare og tryggare for mange. Men for ei raskt veksande gruppe, dei demente, så er ikkje dette aktuelle hjelpemiddel. For å frigjere ressursar for dei mest sjuke og for dei demente, så vil teknologien vere flott.

I min kommune går dei motesett veg. Her skal ein gjeninnføre nattevakter og kokkar på alle bu- og omsorgssentra. På desse sentra leiger eldre folk leilighet, og det bur ikkje meir enn ca 10 stk på kvart senter. Og det er personar utan tung pleietyngde. Det tyder på ein kommune som trass i at rekruttering er største utfordringa,  korkje har teke inn over seg  ressursmangelen eller det store behovet kommunen har for å bygge opp dementomsorga. Men bevares, det gir eit svært godt tilbod til dei som får det, og det opplevest trygt for familiane til dei eldre.

Samhandlingsreformen har som mål at fleire skal få helsehjelpa si utanfor eit sjukehus. Det vi merkar mest til no, er raskare utskriving frå sjukehus. Noko som sett større krav til tal tilsette og til kompetanse i kommunane. Mange søkjer samarbeid med nabokommunar for å klare det. Samhandlingsreforma vil bli ei ny omdreiing på skruen med å føre ressursar til dei sjukaste i kommunen.

Derfor trur eg vi må føre ein politikk som er familievenleg og gir gode løysingar for dei som har omsorgsoppgåver overfor eldre slektningar / venner. Det vil frigjere omsorgspersonell. Gode avlastnings-ordningar er eit stikkord skal ein familie våge å ta på seg denne typen arbeid.

Dernest vil teknologi hjelpe. Kva er insentivet innanfor det offentlege for ut utvikle teknologi? At ressursane når lenger, er opplagt ein. Men er det nok? I andre næringar er det økonomisk gevinst for utviklaren som er «premien». Er det eit minus for utviklinga av omsorgsyrket at det er få private aktørar? Dette veit eg for lite om, men spørsmålet må stillast. Eg lurer også på om det er ein samanheng mellom at mange kvinner er i omsorgsyrkene, og at det er få kvinnelege grunderar.

Løn og arbeidstid for omsorgsarbeidarar kjem vi vel heller ikkje utanom. Kvifor er det så stor lønsskilnad på ein ingeniør og ein sjukepleiar? Utdanninga er den same i tid. Ansvaret skulle ein tru var minst like stort hos sjukepleiaren. Er det her igjen at det er vanskelegare å rekruttere ingeniørar? Fordi dei er flust av private arbeidsgjevarar som tilbyr løner langt utanom offentlege budsjett sine sjansar? (Noko å tenkje på for likestillingsministeren?)

Eller skal vi som ein skikkeleg sleip riking, støvsuge fattigare land for deira kompetanse og tilsette eit nytt tenarskap for oss?