Første møte i Helse Førde-styret

I dag har eg vore på første møtet mitt i styret til Helse Førde. Eg kjende meg både velkomen og inkludert. Det var med "frykt og beven" at eg sa ja til å gå inn i dette styret. For sjukehussaka i Sogn og Fjordane verkar for å få fram det verste i ein del folk. Kampen mellom lokalsjukehusa på Lærdal og Eid, mot sentralsjukehuset i Førde, er lang og vond. Styret i helseforetaket har gjort vanskelege kutt for å få økonomi til svært påkrevde tenester for folk i Sogn og Fjordane. Kvalitet har også vore eit stikkord. Nokre pasientgrupper, der Stortinget endå til har vedteke opptrapping, har hatt vanskeleg vekst i vårt fylke. Eg tenkjer særleg på barne- og ungdomspsykiatri og rusbehandling. Det er veldig lett å forstå og å få folkeleg engasjement rundt mor, fødsel og behovet for tryggleik rundt denne viktige hendinga i livet. Det er verre å få engasjement rundt barnet når det er blitt ungdom med rusproblem. Men den mora som som opplever det, har også krav på at samfunnet stiller opp for barnet hennes. Og det er langt fleire unge som døyr av rus og psykiatri enn fordi fødeavdelinga er litt lenger unna.
Men altså, det første møtet: Vi fekk omvisning og informasjon om patalogi-avdelinga. Det er ei avdeling som analyserer vevsprøvar. Det er ei livsviktig avdeling dersom eit sjukehus skal behandle kreft. Dei sjekkar endåtil prøvar medan pasienten ligg på operasjonsbordet. Dvs. at dersom prøvane viser sjukdom, så kan sjukt vev fjernast i same operasjonen. Viss folk i Sogn og Fjordane skal ha same tilbod som folk i andre fylke, og ha deler av kreftbehandlinga i nærleiken, så må ein altså ha ei oppegåande patalogiavdeling. Vi kunne kjøpt prøvesvar, men då ville tidsfaktoren blitt ein annan. Prisen ville blitt 6 mill i staden for 10 mill. (altså berre ei innsparing på 4 mill)  Og Haukeland har ikkje kapasitet til prøvene våre. Det sa dei då avdelinga opna i 2006.  Likevel opplever ein at både leiande politikarar og aksjonistar seier ein heller bør kutte patalogiavdelinga enn noko på lokalsjukehusa. Helse Førde-styret må sjå på heilskapen, kvaliteten og kva tilbod folk i Sogn og Fjordane skal ha innanfor spesialisthelsetenester. Det forventar eg faktisk at andre også skal gjere. Og spesielt dei som er valde til å vere ombod for folk, enten det er som ordførarar eller stortingsfolk.
Harry Mowatt sa til meg på sin tørre måte: Møtegodtgjerdsla for å stte i dette styret, Trude, er litt for jobben du gjer og det meste erstatning for tapt omdømme.
Vel... Eg skal prøve å gjere ein god og samvitsfull jobb for folk i heile fylket. Gode sjukehustenester er viktig for folk.

Regjeringa vil framleis ha moms på frivillig arbeid

I valkampen  2009 var moms på frivillig arbeid ei stor sak. For KrF var og er det eit viktig prinsipp at staten ikkje skal tene på at folk engasjerer seg i frivillig arbeid. Frivillig arbeid er svært viktig for eit samfunn, og noko samfunnet bør oppfordre til. Derfor var og er KrF for momsfritak for frivillige organisasjonar, og vi har innført og ønskjer å vidareføre/auke ordninga med skattefritak for gåver til frivillige organisasjonar.
Regjeringa, Ap, SV og Sp, sa dei var for momsfritak for organisasjonar, men innførte det gjennom ei byråkratisk kompensasjonaordning som skulle byggast opp gjennom 5 år. Det skulle gje ca 1 mrd tilbake til frivillig arbeid frå 2014.
Men, og her kjem løftebrotet; i budsjettforslaget for 2012 så er det berre sett av 18,5 millionar til kompensasjonsordninga. Då blir det lenge til ein når målet om ein milliard!
Mitt råd er: Kutt kompensasjonsordninga. La frivillige organisasjonar få føreseielege rammer, og gjev dei reelt momsfritak. Dei er viktige for at samfunnet skal fungere. Dei bør ikkje skattleggast for å bruke fritid og pengar på fellesskapet vårt.
Vi har alle forståing for stramme budsjett i krisetider, men nettopp då er det viktig å ruste opp det frivillige arbeidet!

Når familien trør til

Alle samfunn burde juble over familiar som vil trø til og ta større del av omsorgsoppgåvene. Desse viktige og nødvendige oppgåvene som MÅ gjerast, som ikkje kan utsetjast og som treng varme hjerter, kloke hovud og flinke hender.

 Likevel er det ingen saker som til dei grader får opp adrenalinet i diverse debattar som desse. Og særleg når ein snakkar om kontantstøtta. Ein ideologisk snublestein av dimensjonar. I utgangspunktet fremja for å ujamne skilnader. Kvifor skal samfunnet betale masse pengar når barnet blir passa i ein barnehage, medan det ikkje er verd noko viss far, mor eller andre gjer jobben?

Kontantstøtta vart foreslått av KrF. Er det mistrua til KrF sine mål om meir familiekontakt og mindre tidsklemme som var problemet? Mange brukte biletet av kvinna tilbake til kjøkkenbenken som forklaring på kor gale dette var. Nokre gjer det enno. Og slik vart det forsøksvis gjort til ei anti-kvinnesak å vere for kontantstøtta. Når ordninga likevel vart gjennomført, til dels med suksess, så har angrepsvinkelen endra seg. Ordninga held kvinner utanfor arbeidslivet. Ordninga overfører pengar til private, utan at dei «jobbar» for dei. Og til sist, kronargumentet: Ordninga bidrar til dårleg integrering av innvandrarkvinner og dårleg språkutvikling for innvandrarborn. Og det blir vist til utgreiingar som, slik eg ser det, bygger meir på kjensler enn fakta.

Det viktigaste tiltaket for å redusere kontantstøtte-bruken har vore tilbod om barnehageplass til alle. Og det er eit tiltak sjølv den mest ihuga kontantstøtte-tilhengaren helsar velkomen. For heile vitsen med ordninga er å sikre valfridom. Og den er der ikkje om du ikkje får barnehageplass når det er det du ønskjer. Nokre kommunar undergrev medvite kontantstøtte-ordninga med berre å tilby foreldre full barnehageplass. Om du då ønskjer å bruke tida di på halv jobb og halv eigenomsorg, så har du dermed ikkje rett på kontantstøtte. Desse kommunane bør snarast ordne opp, til beste for dei familiane som vil velje kontantstøtte.

Eg merka meg også at Barneombodet, av alle, var på Twitter og jubla over at kontantstøtta for 2-åringane vart tatt bort. Eg syns det er umusikalsk. Eg trudde Barneombodet heller burde jubla over foreldre som ville bruke meir tid saman med eigne born.

Men no er det ei anna ordning som alle parti i valkampen ville nytte meir pengar på. Nemleg omsorgsløn. Samfunnet treng at vi tek oss meir av gamle mor og far. Men kva er eigentleg den ideologiske skilnaden på ordningane? Kvifor er det rettare å ta nokon ut av arbeidslivet for at dei skal gje omsorg til ein eldre person? Er det samfunnet si innrømming av at vi ikkje klarer å bygge nok sjukeheimsplassar? Eller er det samfunnet sitt ekte engasjement for eldre? I så fall; er det viktigare å la familie ta seg av eldre enn av småborn? Då kjenner eg mistanken mot gammal sosialisme kjem snikande. Borna må tidleg sosialiserast inn i samfunnet, og det kan ikkje overlatast til far og mor. Her må det profesjonelle, og helst verdinøytrale, fagpersonar til.

Eg er for både kontantstøtte og omsorgsløn. Og ber dei som ser ideologiske skilnader på ordningane seie i frå. Begge deler kan heite kontantstøtte eller omsorgsløn. Begge deler handlar om familie-omsorg og tid. Begge deler er (litt) økonomisk godtgjort frivillig arbeid.