Mennesket har fått
vit for å bruke det. Det er derfor vanskeleg å trekke dei etiske linjene for
kva tid vitet vert brukt innanfor eller utanfor oppdraget vårt. Kva tid går
mennesket frå å vere ein god forvaltar til å sette seg i Skaparen sin stad? Skal mennesket med sin kunnskap, vere herre
over liv og død, eller er det framleis ei makt (som mange av oss kallar Gud) utanfor
oss sjølve som skal styre?
Dette er vesentlege
spørsmål om menneskeverdet, og vesentlege spørsmål i vår tid.
Vi har etter kvart
stor kunnskap og kan fikse og trikse mykje med biologien for både natur, dyr og
menneske. Ofte vert kunnskapen brukt til å endre sjukdomar og redde liv. Men vi
kan også bruke kunnskapen til det motsette. Og vi kan sette oss på den høge
hest og prøve å definere kva som er «verdig» liv.
Dei politiske og
etiske spørsmåla er mange; tidleg undersøking av barn i mors liv for å avdekke
avvik, kven skal bestemme over livet til barnet i mors liv, vi assisterer
personar som ikkje sjølve kan få born, vi bestemmer at born som blir til ikkje
skal ha sjanse til å vite kven som er far, og no kanskje også mor. Vi kjøper
«livmor-plass». Og vi vil gjerne bestemme kva tid vi er så sjuke at vi bør få
døy.
Kva svar vi endar ned
på er truleg avhengig av ståstaden og perspektivet til den som spør. Min
ståstad er at mennesket er meir enn materie. Og at livet er meir enn tida på
jorda. Eg trur på ein Gud, og at vi alle er ein del i ein plan. Derfor er det
kanskje «lett» for meg å meine at vi gjer feil når vi sett eit menneske til å
bestemme over eit anna menneske sitt liv og død. Men det vil vere situasjonar
der eg meiner det må vere rom det. Abort etter voldtekt kan vere ein slik
situasjon.
Desse store spørsmåla
er ikkje uavhengige av verda vi lever i. Dvs. at dei edle intensjonar som ligg
bak å hjelpe fort kan bli til utnytting av andre. For der det er behov er det
også ein marknad, og der det er pengar må idealet svært ofte vike prioritet. Vi
prøver å ramme inn med lover, men kjem sørgjeleg til kort. Og på eit tidspunkt
vil kravet til «rettferd» vere større og meir politisk rett enn dei tunge
etiske omsyna. Eit døme på det er korleis vi i ruspolitikken er i ferd med å gå
frå forbod og førebygging til reperasjon og legalisering. Og
likestillingsargumentet blir brukt om egg-donasjon.
I desse spørsmåla,
der vi vil leike Gud, så må vi ta mål av oss til å vere like framsynte som ei
skaparmakt. Kva gjer det med eit menneske å ikkje vite sitt biologiske opphav?
Kva gjer det med eit samfunn at livet blir ei handelsvare? (Eg har fått
twitter-kjeft for å kalle det det, men det er blåøygd å ikkje sjå den
stor-industrien, utnyttinga og svarte økonomien som følgjer med vedtaka vi
gjer)
Det var dette eg
hadde lyst til å pirke borti i dag. Eg håpar på ettertanke hos deg som les, og
ein diskusjon rundt bordet. Brukar vi styrings-oppdraget vi har fått på ein
rett måte? For «kva er då eit menneske?»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar